Tore i verdensrommet

- Nå skal jeg fortelle dere om Hando og Kjendo, sier Tore Renberg. - De er ute i verdensrommet. Alt finnes der ute, til og med tanten min som levde for 50 år siden svever ute i verdensrommet.

Café Sting i Stavanger er en velkjent arena for voksne litteraturelskere, men her er det uvanlig at barn får anledning til å oppleve litteratur på sine premisser. Tore Renberg og Kim Hiorthøy skriver bøkene om Hando og Kjendo. Deres nye bok handler om torsdagene, og da er de to bestevennene Hando og Kjendo i verdensrommet. Caféen er gjort om til et intimt galleri hvor Kim Hiortøys illustrasjoner pryder veggene. Tore Renberg står midt på gulvet og veiver med armene mens han forteller historien. Barna oppfatter koblingen mellom fortellingen og de fargerike bildene, og slik knyttes litteratur og kunstformidling sammen. Bildenes fargerike formspråk når frem til ungene, og de gjenkjenner straks grønne Hando og røde Kjendo. Vetle Håland (5 år) synes bildene er fine.

- Det er kjekkere å se på bildene når han morsomme mannen forteller, sier han.

Bang!

Barna fra Bamsebu barnehage er svært involverte i fortellerprosessen. Tore Renberg forteller under hyppige innspill fra tilhørerne.

- Det smeller i verdensrommet. Bang!, roper han. Ungene hopper i stolene sine og hyler i kor: - Bang! Bang! Bang!

- Det er bra at barn får nye opplevelser på forskjellige arenaer. Selve rommet har svært mye å si for hvor vellykket formidlingen blir. Det er for eksempel svært vanskelig å formidle litteratur i en trang gymsal med 400 rastløse elever, påpeker Tore Renberg.

Gleden ved historien

Det viktigste når litteratur skal formidles, er at formidleren evner å kommunisere med målgruppen sin. Tore Renberg gir alt og bruker hele kroppen til å fortelle, og ungene følger med gjennom hele historien. Han strekker armene over hodet og vrikker med rumpa.

- Ha ha, se han viser magen, hoier en liten jente.

Nysgjerrigheten vekkes

Renberg er opptatt av at formidling av tekster ikke bare blir monoton opplesning.

- Jeg har bakgrunn fra drama og barneteater, og ser at det er stor forskjell på dramatikk og litteratur. Når du skal lese en bok for deg selv, gjør du det som regel i fred og ro hjemme i din egen stue. I en formidlingssituasjon derimot, er det viktig å ta tekstens innhold og få det ut i kroppen og stemmen.

Alle har et behov for å møte historier, og formidlere av litteratur må ta utgangspunkt i dette i sitt arbeid. Når barn blir fortalt for, stimuleres dette behovet, og det settes i gang en prosess som vekker barnas nysgjerrighet til litteratur. For å stimulere til leselyst må formidleren klare å kommunisere med barn.

Kontakt og tillit

Renberg leser ikke direkte opp fra boka, men forteller fritt. På denne måten klarer han å holde barnas oppmerksomhet. Han mener det viktigste er at formidleren får frem gleden ved å fortelle. Selv om formidleren ikke leser direkte opp ifra boka, suger barna til seg gleden ved boken.

- Når jeg formidler en historie, får jeg først kontakt og tillit. Jeg prøver aldri å undervurdere barna i fortellerprosessen, for unger er mye flinkere enn vi tror til å lage indre bilder. Barna følger med og er med på raske svingninger og hopp i fortellingen. Når jeg formidler til barn prøver jeg å tenke på hva jeg likte når jeg var liten, og spør meg hele tiden om barna forstår måten jeg forteller historien på, sier Tore Renberg.

Hallo der i Bamsebu.

Ein sau, et tre og ei ku,

meg og deg og onkel og du.

Eg sko ønska eg gjekk i Bamsebu.

Hilsen Tore 28 ½ år.

Tilbake til forrige side.