Små og store forfattere

- Åh, dette kommer til å bli så spennende, sier tre år gamle Jakob. Den lille kroppen sitrer av forventning i det han kikker storøyd opp på Svein Nyhus, en lang mann med store tegninger.

Det går snart opp for ungene i Bamsebu barnehage at dette ikke er en hvilken som helst mann, men den forfatteren som de har ventet utålmodig på etter måneder med forberedelser. Svein Nyhus setter seg ned på kne og blir med ett på bølgelengde med de små.
- Les for meg Svein Nyhus, sier en fireåring, og snart lyder ekkoet fra treåringene: - Les for meg, les for meg, Svein, Svein... Det er ingen tvil om at for ungene er dette et etterlengtet klimaks i barnehagens lesestimuleringsprosjekt.

Ingen soloopptreden

- Nå skal jeg lese om en gutt som er fire år, sier Svein Nyhus, og det tar alle ungene som et stikkord til å fortelle hvor gamle de er. Etter at tallstormen har lagt seg, får Svein Nyhus ordet igjen. Alle bildene fra boken 'Pappa' er montert på store plater, og på denne måten er han sikret oppmerksomheten fra ungene. Svein Nyhus får ikke opptre alene på fortellerscenen, ungene er minst like engasjerte i fortellerprosessen som han er. Selv om barna er unge, går ikke de underliggende poengene i Nyhus' detaljrike tegninger dem forbi. Svein Nyhus bemerker at pappaen i boka er gjennomsiktig, - Det er fordi Tommy tenker på pappa vel, sier ungene.

- Har dere laget bøker? spør Svein barna. - Ja!, hyler ungene og drar ham etter armer og bein til veggen med pappatekster. I Bamsebu barnehage har ungene jobbet lenge med tekster og bilder som handler om pappa. Ungene er som viltre småtroll, og det som er aller morsomst er pupp- og promp-humor. Allerede i svært ung alder leker barna seg med ordenenes rytme og muligheter.
-Jeg ler når jeg ser pappa sover naken. Jeg ler når jeg ser en krabbe med pupper og en torsk med skjegg. Jeg ler når jeg ser noen som kliner.
- Jeg ler når mor går i barselgruppe, for det er bæsjegruppe, ler en frekk treåring, og de andre fniser.

Pappa er sterkest

Neste stopp er NITO barnehage, der personalet ikke har fokusert så mye på Svein Nyhus' forfatterskap som i Bamsebu. Allikevel er barna svært engasjerte. Svein Nyhus leser: - For pappa er sterkere enn en gorilla i bur. Og så stor som en vegg og en mur...For pappa er verdens sterkeste mann.
- Nehei, nei, nei, hyler en liten jente indignert, det er min pappa som er sterkest i verden. Her har Svein Nyhus tydeligvis kommet midt inn i en heftig filosofisk debatt som har rast i barnehagen, for de eldre ungene svarer hånlig at det er ikke pappa er sterkest, men Herkules, Disneys tegnefilmhelt.

- Her i barnehagen har vi mange forfattere, for vi har noe som heter femårsgruppen. Det vi gjør da er at ungene tegner og så hjelper vi voksne med å skrive historiene de forteller, sier styrer Ragnhild Eielsen Wiig. Blant de mange stolte forfatterne som fikk lest opp sine mesterverk for Svein Nyhus, var Thomas Kendal Kvassheim. Her er Thomas' fortelling skrevet med hans egne ord:

Pappaen te Tommy hadde ein lange bil. Det begynte å skinna på bilen, solen kom fram, og då slukte lyset på bilen. Så døde ein stjerne og falt mot bakken og blei til et romvesen. Så vokste det hoggtenner på faren og Tommy og moren. Så begynte det å regne.

Denne prosessen gjør at barn forbinder det å produsere sine egne tekster med noe positivt, selv om de ikke behersker skrivekunsten selv. Når de så i tillegg får belønning for sitt arbeid, kan dette føre til at enda flere av barna i sitt voksne liv vil bidra til det mangfoldet av litteratur som finnes i Norge.

Kvalitet tar tid

Det at det er et mangfold av bøker som utgis i Norge, betyr ikke nødvendigvis at alt er bra. Enkelte ganger er det tydelig at forlagene har vært for ukritiske. Svein Nyhus' gjennomtenkte og vakre barnebøker er ikke et resultat av hastverksarbeid.
- Jeg har jobbet dag og natt i det siste, det har nesten blitt for mye. Det som skjer når du jobber for deg selv er at det er ingen som står over deg og sier 'nå er du ferdig, dette er godt nok'. En tegning kan alltid finpusses på, og en tekst kan alltid bli bedre, erkjenner Svein Nyhus ydmykt.

Tekst: Torbjørn Goa