Troll i øyet og ord i øret
- fortellerverksted for skolebibliotekarer

Troll i ord arrangerte fortellerverksted for 19 lærere med tilknytning til skolebibliotekene, og jeg fikk være med! Den allerede legendariske yndlingsfortelleren Nina Næsheim var hyret inn som instruktør, og hun kunne fortelle en lydhør forsamling om egne fortellerstudier i England, og om erfaringer fra fortellerkos sammen med barn. Samtidig klarte hun å formidle viktige visjoner om å bringe fortellingen, og da særlig fortellergleden, tilbake til sin rettmessige posisjon i forhold til medier som ofte passiviserer barns fantasi.

Lytting i fokus
Verkstedet startet med litt oppvarmingslek for å frigjøre deltakerne fra fastlåste tenkemåter. Det viste seg å være en fin bukett med lærere, og så snart den første skyheten var overvunnet, beviste representantene fra skoleverket at de nok har god erfaring med å danse samba rundt kateteret.

Gjennom øvelser ble deltakerne oppmerksomme på ulike fortellersituasjoner. Vi ble kastet ut i ekstremsituasjoner som kan oppleves i større eller mindre grad når man forteller. Det gjaldt å fortelle en historie med forskjellige typer tilhørere: den uinteresserte, den overinteresserte som stadig avbryter og til slutt den normalt interesserte og høflige lytteren.

Selverkjennelse
Dette var øvelser som alle hadde ulike personlige reaksjoner på, og som derfor gav selvinnsikt i hvordan man takler forskjellige tilhørere. Vi fikk også testet hvilken tilhørerkategori vi selv går inn under, og det var nok flere enn undertegnede som slet med dårlig samvittighet med tanke på alle de gangene man har forårsaket "grove" avbrytelser av gode historier.

Dagens absolutte høydepunkt var for mange da vi i grupper på fire ble oppfordret til å fortelle selvopplevde historier. Opprinnelig skulle vi fortelle én historie hver, men i realiteten sklei det hele ut ettersom en aksellererende fortellerglede besatte lærerne og meg og førte oss ut i et økende antall historier som bare måtte fortelles.

Oppildnet fortellerglede
Det var et aldri så lite antiklimaks da tiden gikk ut for fortellerverkstedet, og vi deltakere måtte se oss nødt til å forlate det akk så lystige selskap. Vi ruslet hjemover med en litt snytt følelse over å ha måtte avbryte "eventyrstunden". Det vi tok med oss var et vitamintilskudd til fortellerlysten, og en smaksprøve av gleden ved å male ut indre bilder med egne ord, for å formidle dem til andre.

Av Linn Tønnessen

Tilbake til forrige side.